Fagbevegelse og fagorganisering

Jeg er en tilhenger av fagorganisasjoner og av at folk organiserer seg.
Jeg mener det er et sikkert kjennetegn på et demokratisk samfunn at denne retten anerkjennes av politikere, bedriftsledere og arbeidstakerne selv.
Hva var noe av det første diktatorer som Stalin, Hitler og Mussolini gjorde? Jo - de forbød fagforeninger! De innså tidlig at disse kunne være en trussel mot deres enevelde.

Jeg forundres over arbeidstakere som velger å ikke organisere seg. Og særlig over de som velger bort fagorganisasjonen i tro på sin egen fortreffelighet. For JEG trenger ikke fellesskapet da JEG aldri har tatt del i de godene som fagbevegelsen har forhandlet frem. Og dessuten så klarer JEG meg selv, for JEG er favoritten til sjefen i all evighet. Amen.

Egentlig er det en motbydelig egoisme som ligger til grunn for denne tankegangen. Når FRP i sitt valgprogram sier at de ønsker å kvitte seg med fagforeningene, så er det fordi de har et ønske om å kvitte seg med de som kan hindre dem i å nå andre politiske mål. Og det er jo en ærlig sak (ref. våre diktatorvenner) som i utgangspunktet kanskje heller ikke er drevet av egoisme.

Men hvilke mål er det denne "suverene" arbeidstakeren ønsker å nå?
Finnes det noen ting som helst her i verden som han eller hun er villig til å kjempe for?



Før gravalvoret virkelig siger inn over denne bloggen - så avslutter jeg med denne lille historien fra fagforeningsmiljø:

En meget engasjert fagforeningsmann var deltaker på en kongress i Oslo, og bestemte seg for å sjekke ut noen av de lokale "massasjeinstituttene".
Da han kom til det første spurte han innehaversken; "Har dere tariffavtale her?"

"Nei," svarte hun, "Det har vi nok ikke"

"Vel, hvis jeg betaler deg 1000 kroner, hvor mye av fortjenesten går til jentene?"

"Huset får 800 kroner og jentene 200 kroner."

Mektig opprørt over en slik urettferdig avtale, trampet mannen videre nedover gaten på leting etter et mer rettferdig, og forhåpentligvis, tariffbundet sted.

Letingen fortsatte inntil han endelig kom til et bordell hvor innehaversken kom med følgende svar på hans spørsmål ; "Javisst min herre, dette stedet HAR tariffavtale."

Mannen spurte, "Og hvis jeg betaler deg 1000 kroner, hvor mye av det får jentene?"
"Jentene får 800 kroner og huset 200 kroner."

"Det er mer som det skal være!" sa den LO-organiserte mannen. Han så seg omkring i rommet og pekte på en overveldende attraktiv blondine. "Jeg vil gjerne tilbringe natten i selskap med henne."

"Det er jeg sikker på at du ville like, min herre," sa innehaversken, før hun pekte på en overvektig femtifem år gammel kvinne som satt i hjørnet av rommet, "men Edel her har fortrinnsrett som den eldste."

A-mennesker har genfeil!

Så er det endelig bekreftet det jeg har hatt en mistanke om lenge:
Det er en genfeil som gjør at noen mennesker er uforskammet friske om morgenen.
Det er forskere ved Berlins medisinske universitet som har kommet frem til dette, og de konkluderer også med at A-menneskers døgnrytme er unaturlig!
Nå mener jeg, som en følge av denne undersøkelsen, at det må være på sin plass med en unnskyldning fra de A-menneskene som i alle år har gitt oss B-mennesker dårlig samvittighet for at vi står opp senere enn dem. Vi er faktisk ikke latere, sløvere eller dårligere mennesker enn dere - det er vi som er normale!
Og neste gang du mobber meg fordi jeg er trøtt om morgenen - så kan jeg love deg at du skal få en kommentar om genfeilen din i retur.

Bedre lærere av dårlige karakterer?

I dag møtte jeg et menneske som hadde en interessant historie å fortelle:
Han arbeider som lærer ved en yrkesskole - men er ikke utdannet som lærer. Han er en praktiker som i en periode har permisjon fra sin ordinære jobb innen elektro for å undervise elever i det faget han kan. Han har selvfølgelig studert noe pedagogikk, men er ikke anerkjent ved skolen som en "ordentlig" lærer.
Han kunne fortelle meg at noen av lærerkollegaene hans - og jeg bruker ordet kollega løselig her - ikke en gang hilser på ham når de treffes i korridorene på skolen. De avviser ham totalt fordi han mangler den "riktige" utdannelsen eller studiepoengene som de selv har.
Slike historier får meg til å grøsse. Er dette de lærerne som burde oppdra den neste generasjonen? For det er en ting som er ganske sikkert - den måten du opptrer på i det daglige blant andre mennesker vil også gi seg utslag i måten du underviser dine elever. Jeg er ganske sikker på at disse lærerne, når de finner det for godt, også avviser enkelte elever på den samme måten. Og er du da en god pedagog?
Jeg mener en god pedagog har de samme egenskapene som en god leder: De er glad i mennesker og er oppriktig interessert i hvordan de kan bidra til at du gjør en bedre jobb - om det nå er på en arbeidsplass eller på skolen.
Denne elektrolæreren som jeg refererer til er oppriktig engasjert i hvordan han kan gjøre en bedre jobb, men sier at det på skolen ikke finnes ett eneste organisert møteforum hvor lærere møtes for å diskutere pedagogikk eller egen undervisningspraksis. Han tror de er redde for kritikk, og derfor er det mer behagelig å la det være.
Jeg har en teori om at de lærerne som behandler vår elektrovenn som luft er de samme som en gang i tiden ble tatt inn på lærerhøgskolen med toppkarakterer fra gymnaset. De leverte sikkert også en glimrende avgangseksamen fra lærerhøgskolen, og har siden bygget på med vekttall og studiepoeng i fleng. Mange av dem er nok minst lektorer.
Men er de gode pedagoger?
Kan det tenkes at, fordi det karaktermessig er lettere å komme inn på lærerstudiene i dag - så kommer vi til å utdanne bedre pedagoger? Kommende lærere som, fordi de ikke hadde toppkarakterer fra videregående, bedre forstår eleven som sliter med å skjønne et fag og som selv legger mer innsats i å ivareta det mennesket som sitter foran dem? Som ikke avviser andre mennesker på grunnlag av at de ikke har gått på de rette skolene?
Jeg bare spør....


For øvrig - beklager lang tid siden forrige oppdatering. Jeg er altså ikke død eller har mistet interessen. Jeg har bare ikke følt at jeg hadde noe å fortelle - før nå! :-)